Integralteori vs Spiral Dynamics: hva som faktisk skiller dem

Har du lest noe om voksenutvikling, har du sannsynligvis møtt begge navnene i samme avsnitt, ofte som om de var utbyttbare. Det er de ikke. Å forstå integralteori vs spiral dynamics er en av de små oppklaringene som plutselig får mye annen lesning til å falle på plass. Det ene er et kart over stadiene mennesker beveger seg gjennom. Det andre er et kart over hele terrenget, stadiene inkludert.

Forvirringen er forståelig. Begge modellene deler historie, deler ordforråd, og undervises som regel side om side. Men de svarer på ulike spørsmål, og å vite hvilket spørsmål du egentlig stiller pleier å endre hva du gjør videre.

Hva er spiral dynamics?

Spiral dynamics vokste ut av forskningen til psykologen Clare Graves, som brukte tiår på å studere hvordan menneskers verdier endrer seg når livsbetingelsene endrer seg. Studentene hans Don Beck og Christopher Cowan ordnet senere arbeidet i fargesystemet de fleste kjenner i dag: beige, lilla, rødt, blått, oransje, grønt, gult, turkis.

Hver farge beskriver et verdisystem, ikke en personlighetstype og slett ikke et intelligensnivå. Blått er ikke dårligere enn oransje. De er svar på ulike problemer. Når omstendighetene forskyver seg og svaret du har slutter å virke, er nettopp presset etter å finne et nytt det som flytter deg langs spiralen.

Kjernepåstanden er beskjeden og nyttig: folk krangler langt sjeldnere om fakta enn de tror. De krangler ut fra ulike verdisystemer, og hvert av dem gir sin egen mening sett innenfra.

Hva er integralteori?

Integralteorien, sterkest knyttet til filosofen Ken Wilber, er bredere. Den er et forsøk på å bygge et rammeverk som kan romme mange fagfelt, metoder og tradisjoner uten å tvinge dem til å være enige. Den mest kjente delen er de fire kvadrantene, som sorterer enhver situasjon i et individs innside, et individs utside, et kollektivs innside og et kollektivs utside.

Ved siden av kvadrantene står utviklingsnivåer, utviklingslinjer som kognitiv, moralsk eller emosjonell kapasitet, bevissthetstilstander og typer. Spiral dynamics brukes ofte inne i integralteorien for å fylle kolonnen med nivåer. Det er forholdet i én setning: spiral dynamics leverer en utviklingsrekkefølge, og integralteorien leverer den større beholderen som rekkefølgen sitter i.

Tegn på at du blander dem sammen

• Du behandler en farge som identitet: Å si "jeg er grønn" ligner litt på å si "jeg er tirsdag". Et tyngdepunkt er der du vanligvis opererer, ikke hvem du er.
• Du rangerer mennesker i stedet for situasjoner: Spiral dynamics beskriver hvilke verdier som passer til hvilke betingelser. Så snart det blir en stige for å sortere folk i bedre og dårligere, har noe glidd ut.
• Du bruker nivåene og hopper over kvadrantene: Hvis hver forklaring du griper etter handler om noens stadium, bruker du én kolonne av integralteorien og kaller den hele kartet.
• Du forveksler en toppopplevelse med et varig skifte: Integralteorien holder tilstander og stadier fra hverandre med vilje. En sterk helg er en tilstand. Stadier tar mye lengre tid og viser seg i hvordan du kommer gjennom en helt vanlig tirsdag.
• Du antar at utvikling går jevnt: Utviklingslinjer kan gå i svært ulik takt. Noen kan være intellektuelt forfinet og følelsesmessig ganske ung, og de fleste av oss er ujevne et sted.

Hvorfor forskjellen betyr noe

Dette er ikke ordkløyveri. Når du står fast, sender de to modellene deg i hver sin retning.

Er spørsmålet ditt "hvorfor havner broren min og jeg alltid i den samme krangelen", er spiral dynamics som regel den nyttigste linsen. Den peker deg mot verdisystemene under krangelen i stedet for innholdet i den, og det senker vanligvis temperaturen.

Er spørsmålet "hvorfor ser livet mitt greit ut på papiret og kjennes hult", gir integralteorien deg mer å jobbe med. De fire kvadrantene spør hva som skjer i innsiden din, i atferden din, i relasjonene dine og i systemene du lever inni. Ofte bor svaret i en kvadrant du ikke tenkte på å sjekke.

På jobben dukker den samme delingen opp. Et team som stadig stopper opp kan ha en verdikollisjon, som er et spiral dynamics-problem, eller et strukturelt problem som ingen personlig vekst rører ved, som er et kvadrantproblem. Å gripe feil verktøy sløser bort mye ærlig innsats.

Det finnes også en stillere gevinst. Utviklingsmodeller har en vane med å bli våpen, en måte å forklare hvorfor alle andre ligger bak deg. Å holde begge modellene løst gjør det vanskeligere. Integralteorien minner deg på at du ser én skive. Spiral dynamics minner deg på at også ditt nåværende svar en dag slutter å virke.

Selvrefleksjon: hvor står du egentlig?

De fleste som leser om disse modellene kjenner seg igjen flere steder samtidig, noe som er normalt og litt forvirrende. En strukturert selvrefleksjon viser som regel mer enn enda et sammendrag, fordi den spør om dine egne reaksjoner og ikke om teorien.

Den gratis integralteoritesten tar deg gjennom spørsmål om hvordan du tar avgjørelser, hva du ikke tåler hos andre og hvor oppmerksomheten din går under press. Den diagnostiserer ingenting og er ingen måling. Tenk på den som et speil med litt struktur. Tyngdepunktet ditt er et utgangspunkt for ettertanke, ikke en merkelapp å bære rundt på.

Hvis refleksjonen din stadig vender tilbake til relasjoner snarere enn verdensbilde, ligger kanskje mønstre i tilknytningsstil nærmere det du faktisk jobber med.